Hardangerjøkulen og Blåisen

Et eksempel på ett turspor er turen til Hardangerjøkulen:

Denne turen starter fra Finse og følger sti sørover til foten av Blåisen. Dette er en av utløpsbreene til Hardangerjøkulen og ofte et utganspunkt for brevandring om sommeren.

Breer i hele verden trekker seg tilbake som følge av klimaendringer. Dette gjelder også Hardangerjøkulen. Det som styrer breenes utvikling er massebalansen. Dette er balansen mellom hvor mye det snør om vinteren og hvor mye det smelter om sommeren. Målinger av massebalanse på Hardangerjøkulen begynte allerede i 1963 og en av de lengste måleseriene fra breer i Norge kommer fra Rembesdalskåka på sørsiden av jøkulen.

De fleste breer kan deles i to områder. I den øverste delen vil det falle mer snø om vinteren enn det smelter bort om sommeren. Den ekstra snøen omdannes til is. Isen siger sakte nedover fjellsiden, og i den nedre delen av breen smelter det mer om sommeren enn det faller snø om vinteren. Grensen mellom disse områdene kan variere over tid, men gjennomsnittshøyden den ligger på kalles likevektslinjen. Hvis breens massebalanse er i likevekt, smelter det bort like mye is og snø som det dannes over en gitt periode.

I perioden 1965-2007 la Hardangerjøkulen i gjennomsnitt på seg over ca. 1600 m.o.h. og smeltet under denne høyden. Likevektslinjen faller omtrent sammen med grensen for hvor all snøen smelter bort fra overflaten om sommeren. Hvis du vil se blåis, må du holde deg lavere enn likevektslinjen og ta turen mot slutten av sommeren når det meste av vintersnøen har smeltet.

Dette varierer også fra år til år. Noen år kan områdene med blåis gå helt til toppen av breen, andre ganger ligger det snø langt ned på breen selv ved slutten av sommeren. Breen beveger seg sakte, og det tar noen år før man kan se noen større endringer i breens størrelse. Men over tid betyr endringer i likevektslinjen at breen krymper eller vokser.

Hvis det blir varmt nok om sommeren, eller det blir mindre snø om vinteren, kan likevektslinjen flytte seg høyere og til slutt nå toppen av Hardangerjøkulen, som ligger på 1854 m.o.h. Det betyr at det ikke lenger finnes områder der det dannes mer is enn det smelter. Massebalansen for hele breen vil være negativ, og den vil sakte men sikkert forsvinne. Med dagens framskrivinger av endringer i klima som gir opptil 2-3 C grader økning i temperaturen vil Hardangerjøkulen kunne forsvinne innen år 2100. Dette betyr at forventet økning i nedbør sannsynligvis ikke er nok til å kompensere for økt avsmelting.